Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket.
Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.)
I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtidig som hun forsket i filmmediets poetiske muligheter. Og nettopp betydningen av forskning står sentralt for Straume, ikke minst i regissørens femte (og foreløpig siste) kinofilm, det selvrefleksive essayet remake.me (2014), som av filmviter Mads Outzen er beskrevet som «en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.»
I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich åpner Unni Straume opp om både sin opprinnelse som filmskaper, sine inspirasjonskilder og tanker om filmkunstens kår i dag. I norsk filmbransje beskrives ofte «filmkunst» og «kommersiell film» som motpoler, og Straume reflekterer rundt hvordan dette spennet har innvirket på hennes egen filmografi, og på hvilken måte hun opplever at vi her i Norge mangler et fokus på forskning innen film. Underveis i episoden forteller også Straume om sitt viktige samarbeid med fotograf Harald Paalgard og sin kunstneriske prosess med hver av de fem kinofilmene som er del av retrospektivet på Cinemateket.
God lytting!
Filmfrelst #589: «Pot-au-feu – Veien til hjertet»
Filmfrelst #588: Darren Aronofskys «Pi» (1998) og Christopher Nolans «Following» (1998)
Filmfrelst #587: Oscar-tips 2024
Filmfrelst #586: 80-tallets beste filmer – del 1
Filmfrelst #585: Fysisk format – Spesialvisning i Oslo av «Out 1» og ny bok om Jacques Rivette
Filmfrelst #584: Denis Villeneuves «Dune: Part Two»
Filmfrelst #583: Berlinalen 2024, del 3
Filmfrelst #582: Berlinalen 2024, del 2
Filmfrelst #581: Berlinalen 2024, del 1
Filmfrelst #580: Er kunstig intelligent filmkunst mulig? En rapport fra «Another Persona» i Gøteborg
Filmfrelst #579: Fysisk format – San Francisco
Filmfrelst #578: En samtale med regissør Eirik Sæter Stordahl om «Lars er LOL»
Filmfrelst #577: Ridley Scotts «Napoleon»
Filmfrelst #576: En samtale med Lasse Gretland og Martin Horntveth om «Making ’The Flamingo’ Directed by Fahil Anweri»
Filmfrelst #575: Fysisk format – en samtale med Christer Falck om prosjektet ’Norske filmklassikere’
Filmfrelst #574: David Finchers «The Killer»
Filmfrelst #573: En samtale med Peter Cowie og Liv Ullmann om Bergman-biografien «God and the Devil»
Filmfrelst #572: En samtale med regissør Kaveh Tehrani om «Hør her’a»
Filmfrelst #571: Pier Paolo Pasolinis «Medea» (1969)
Filmfrelst #570: Venezia 2023 – Stefano Sollimas «Adagio» og Saverio Costanzos «Finalmente l’alba»
Create your
podcast in
minutes
It is Free
Cinema: A to B
I Finally Watched...
Star Wars Escape Pod
Pod Meets World
Now Playing - The Movie Review Podcast