Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket.
Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.)
I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtidig som hun forsket i filmmediets poetiske muligheter. Og nettopp betydningen av forskning står sentralt for Straume, ikke minst i regissørens femte (og foreløpig siste) kinofilm, det selvrefleksive essayet remake.me (2014), som av filmviter Mads Outzen er beskrevet som «en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.»
I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich åpner Unni Straume opp om både sin opprinnelse som filmskaper, sine inspirasjonskilder og tanker om filmkunstens kår i dag. I norsk filmbransje beskrives ofte «filmkunst» og «kommersiell film» som motpoler, og Straume reflekterer rundt hvordan dette spennet har innvirket på hennes egen filmografi, og på hvilken måte hun opplever at vi her i Norge mangler et fokus på forskning innen film. Underveis i episoden forteller også Straume om sitt viktige samarbeid med fotograf Harald Paalgard og sin kunstneriske prosess med hver av de fem kinofilmene som er del av retrospektivet på Cinemateket.
God lytting!
Filmfrelst #571: Pier Paolo Pasolinis «Medea» (1969)
Filmfrelst #570: Venezia 2023 – Stefano Sollimas «Adagio» og Saverio Costanzos «Finalmente l’alba»
Filmfrelst #569: Venezia 2023 – Yorgos Lanthimos’ «Poor Things» (og noen rariteter)
Filmfrelst #568: Venezia 2023 – Sofia Coppolas «Priscilla»
Filmfrelst #567: Venezia 2023 – Michael Manns «Ferrari»
Filmfrelst #566: Venezia 2023 – Hyllest til William Friedkin, og filmene vi gleder oss til
Filmfrelst #565: Fysisk format – Agnès Vardas «Jane B. par Agnès V.» og «Kung-fu master!»
Filmfrelst #564: Kinofenomenet ’Barbenheimer’ – aka «Barbie» og «Oppenheimer»
Filmfrelst #563: Regirommet – Aurora Gossé og Mona J. Hoel om «Dancing Queen»
Filmfrelst #562: Cannes 2023, del 6 – Festivaloppsummering med Christian Monggaard
Filmfrelst #561: Cannes 2023, del 5 – Martin Scorseses «Killers of the Flower Moon»
Filmfrelst #560: Cannes 2023, del 4 – Wes Andersons «Asteroid City»
Filmfrelst #559: Cannes 2023, del 3 – «The Sweet East»
Filmfrelst #558: Cannes 2023, del 2 – «The Zone of Interest» og «How to Have Sex»
Filmfrelst #557: Cannes 2023, del 1
Filmfrelst #556: En samtale med regissør Cristian Mungiu om «R.M.N.»
Filmfrelst #555: En samtale med regissør Paul Tunge om arkitekturfilmen «Mind of Modernism»
Filmfrelst #554: Steven Spielbergs «E.T.» (1982)
Filmfrelst #553: Regirommet – Erik Skjoldbjærg og Hans Petter Moland om «Kampen om Narvik»
Filmfrelst #552: Seriefrelst – «The Last of Us», «The Mandalorian» (S3) og AI-teknologi
Create your
podcast in
minutes
It is Free
Cinema: A to B
I Finally Watched...
Star Wars Escape Pod
Pop Culture Happy Hour
Pod Meets World