Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket.
Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.)
I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtidig som hun forsket i filmmediets poetiske muligheter. Og nettopp betydningen av forskning står sentralt for Straume, ikke minst i regissørens femte (og foreløpig siste) kinofilm, det selvrefleksive essayet remake.me (2014), som av filmviter Mads Outzen er beskrevet som «en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.»
I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich åpner Unni Straume opp om både sin opprinnelse som filmskaper, sine inspirasjonskilder og tanker om filmkunstens kår i dag. I norsk filmbransje beskrives ofte «filmkunst» og «kommersiell film» som motpoler, og Straume reflekterer rundt hvordan dette spennet har innvirket på hennes egen filmografi, og på hvilken måte hun opplever at vi her i Norge mangler et fokus på forskning innen film. Underveis i episoden forteller også Straume om sitt viktige samarbeid med fotograf Harald Paalgard og sin kunstneriske prosess med hver av de fem kinofilmene som er del av retrospektivet på Cinemateket.
God lytting!
Filmfrelst #551: Vi besøker det gjenåpningsklare Cinemateket i Oslo
Filmfrelst #550: Fysisk format – Robert Altmans «Images» (1972)
Filmfrelst #549: Regirommet – Gunhild Westhagen Magnor og Silje Evensmo Jacobsen om dokumentaren «Store små mennesker»
Filmfrelst #548: Oscar-tips 2023
Filmfrelst #547: Regirommet – Nataša Urban og Charlotte Røhder Tvedt om dokumentaren «Formørkelsen»
Filmfrelst #546: En samtale med regissørene av «Den siste filmen» – dokumentaren om Wam & Vennerød
Filmfrelst #545: Lizzie Bordens «Born in Flames» (1983) og «Working Girls» (1986)
Filmfrelst #544: Berlinalen 2023, del 2
Filmfrelst #543: Berlinalen 2023, del 1
Filmfrelst #542: Steven Spielbergs «The Fabelmans»
Filmfrelst #541: «Babylon»
Filmfrelst #540: Regirommet – Ole Giæver og Franciska Eliassen om «Den siste våren»
Filmfrelst #539: Oscar-nominasjonene 2023
Filmfrelst #538: TIFF 2023 – «Women Talking» og «How to Blow Up a Pipeline»
Filmfrelst #537: TIFF 2023 – «The Banshees of Inisherin» og «Funny Pages»
Filmfrelst #536: TIFF 2023 – «Corsage»
Filmfrelst #535: En samtale med regissør Lukas Dhont om «Close»
Filmfrelst #534: Seriefrelst – Andor, del 2 (og serieåret 2022)
Filmfrelst #533: «Avatar: The Way of Water»
Filmfrelst #532: Fysisk format – Tokyo
Create your
podcast in
minutes
It is Free
Cinema: A to B
I Finally Watched...
Star Wars Escape Pod
Pop Culture Happy Hour
Pod Meets World