Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket.
Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.)
I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtidig som hun forsket i filmmediets poetiske muligheter. Og nettopp betydningen av forskning står sentralt for Straume, ikke minst i regissørens femte (og foreløpig siste) kinofilm, det selvrefleksive essayet remake.me (2014), som av filmviter Mads Outzen er beskrevet som «en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.»
I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich åpner Unni Straume opp om både sin opprinnelse som filmskaper, sine inspirasjonskilder og tanker om filmkunstens kår i dag. I norsk filmbransje beskrives ofte «filmkunst» og «kommersiell film» som motpoler, og Straume reflekterer rundt hvordan dette spennet har innvirket på hennes egen filmografi, og på hvilken måte hun opplever at vi her i Norge mangler et fokus på forskning innen film. Underveis i episoden forteller også Straume om sitt viktige samarbeid med fotograf Harald Paalgard og sin kunstneriske prosess med hver av de fem kinofilmene som er del av retrospektivet på Cinemateket.
God lytting!
Filmfrelst #471: James Bond – «No Time to Die»
Filmfrelst #470: Venezia 2021 – «The Card Counter» og «Spencer»
Filmfrelst #469: Venezia 2021 – Paolo Sorrentinos «The Hand of God» og Jane Campions «The Power of the Dog»
Filmfrelst #468: Venezia 2021 – «Last Night in Soho» og «Mona Lisa and the Blood Moon»
Filmfrelst #467: Venezia 2021 – «Dune»
Filmfrelst #466: Venezia 2021 – Pedro Almodóvars «Madres paralelas»
Filmfrelst #465: En samtale med Jasmila Žbanić om «Quo Vadis, Aida?»
Filmfrelst #464: Cannes 2021 – Wes Andersons «The French Dispatch» og Jacques Audiards «Les olympiades»
Filmfrelst #463: Cannes 2021 – Leos Carax' «Annette» og Joanna Hoggs «The Souvenir: Part II»
Filmfrelst #462: Cannes 2021 – Paul Verhoevens «Benedetta»
Filmfrelst #461: En samtale med Tommy Wirkola om «I onde dager»
Filmfrelst #460: Cannes 2021 – De norske filmene, Gullpalmen og prisutdelingen
Filmfrelst #459: Cannes 2021 – Mia Hansen-Løves «Bergman Island»
Filmfrelst #458: Cannes 2021 – Mahamat-Saleh Harouns «Lingui» og Juho Kuosmanens «Hytti nro 6»
Filmfrelst #457: Cannes 2021 – En samtale med Eskil Vogt og klipper Jens Christian Fodstad om «De uskyldige»
Filmfrelst #456: Cannes 2021 – En samtale med produsentene Maria Ekerhovd og Thomas Robsahm
Filmfrelst #455: Cannes 2021 – Intervjuer om «Verdens verste menneske» med Joachim Trier, Herbert Nordrum og Renate Reinsve
Filmfrelst #454: En samtale med Tommy Wirkola om filmkarrieren og Hollywood
Filmfrelst #453: Kortfilmfestivalen 2021 – del 2
Filmfrelst #452: Kortfilmfestivalen 2021 – del 1
Create your
podcast in
minutes
It is Free
Cinema: A to B
I Finally Watched...
Star Wars Escape Pod
Pop Culture Happy Hour
Pod Meets World