Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket.
Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.)
I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtidig som hun forsket i filmmediets poetiske muligheter. Og nettopp betydningen av forskning står sentralt for Straume, ikke minst i regissørens femte (og foreløpig siste) kinofilm, det selvrefleksive essayet remake.me (2014), som av filmviter Mads Outzen er beskrevet som «en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.»
I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich åpner Unni Straume opp om både sin opprinnelse som filmskaper, sine inspirasjonskilder og tanker om filmkunstens kår i dag. I norsk filmbransje beskrives ofte «filmkunst» og «kommersiell film» som motpoler, og Straume reflekterer rundt hvordan dette spennet har innvirket på hennes egen filmografi, og på hvilken måte hun opplever at vi her i Norge mangler et fokus på forskning innen film. Underveis i episoden forteller også Straume om sitt viktige samarbeid med fotograf Harald Paalgard og sin kunstneriske prosess med hver av de fem kinofilmene som er del av retrospektivet på Cinemateket.
God lytting!
Filmfrelst #431: En samtale med Fredrik S. Hana om «Kodenavn: Nagasaki»
Filmfrelst #430: Filmåret 2020 – del 1
Filmfrelst #429: Satoshi Kons «Millennium Actress»
Filmfrelst #428: TIFF 2021 – Om årets hovedkonkurranse
Filmfrelst #427: TIFF 2021 – «Rocks», «Winona», «American Dharma» og «Odelsgut og fantefølge»
Filmfrelst #426: Nye norske spillefilmer på TIFF 2021 – «Gritt», «Ninjababy» og «HAN»
Filmfrelst #425: David Lynchs «Elefantmannen»
Filmfrelst #424: TIFF 2021 – Fem filmer du bør se
Filmfrelst #423: «The Godfather, Coda: The Death of Michael Corleone»
Filmfrelst #422: Alternative norske julefilmer
Filmfrelst #421: Seriefrelst – «The Mandalorian»
Filmfrelst #420: En samtale med filmskaper Marthe Thorshaug om «Human Wild»
Filmfrelst #419: John Ford og «Vredens druer»
Filmfrelst #418: Sacha Baron Cohen og Borat Subsequent Moviefilm
Filmfrelst #417: «Hatet»
Filmfrelst #416: Jóhann Jóhannssons «Last and First Men»
Filmfrelst #415: Venezia 2020 – Abel Ferraras «Sportin' Life» og Frederick Wisemans «City Hall»
Filmfrelst #414: Robert Bresson og «L’argent» (1983)
Filmfrelst #413: Venezia 2020 – Gia Coppolas «Mainstream» og Kornél Mundruczós «Pieces of a Woman»
Filmfrelst #412: Charlie Kaufmans «I’m Thinking of Ending Things»
Create your
podcast in
minutes
It is Free
Cinema: A to B
I Finally Watched...
Star Wars Escape Pod
Pop Culture Happy Hour
Pod Meets World